Indonesia vil styrke sin globale innflytelse uten å binde seg til én stormakt. Et sterkere forsvar, økt industriell kapasitet og en uavhengig utenrikspolitikk står sentralt i landets ambisjoner.
Kortversjonen
- Indonesia satser på økonomisk omstilling og teknologi for å utvikle seg fra regional mellommakt til global aktør innen 2045.
- Landet viderefører sin uavhengige bebas aktif-politikk gjennom et helhetlig totalforsvar for å bevare handlefriheten mellom USA og Kina.
- Nasjonal motstandsdyktighet innen mat, energi og digital infrastruktur skal redusere sårbarheten for ytre sjokk og stormaktspress.
- Presidentembetet og det nasjonale forsvarsrådet samordner landets brede sikkerhetspolitikk mot både militære og hybride trusler.
- Moderniseringen av de væpnede styrkene vektlegger fellesoperasjoner, avansert teknologi og et motstandsdyktig forsvarsnettverk i hele øyriket.
For verdens største øystat henger sikkerheten i havområdene tett sammen med økonomisk utvikling og nasjonal suverenitet. Konkurransen mellom USA og Kina setter samtidig Jakartas evne til å bevare sin strategiske handlefrihet på prøve.
Junimart Girsang er Indonesias ambassadør til Italia, San Marino, Kypros og Malta. Han er også landets faste representant ved FNs organisasjoner for mat og landbruk i Roma og har tidligere hatt ledende verv i den indonesiske nasjonalforsamlingen. I dette intervjuet med Det italienske instituttet for strategiske studier Niccolò Machiavelli og Geopolitika, forklarer han hvordan Indonesia vil modernisere forsvaret, redusere strategiske sårbarheter og utvikle internasjonale partnerskap uten å slutte seg til noen blokk.
Intervjuet tar for seg utviklingen av Indonesias totalforsvarsdoktrine og overordnede strategi, med særlig vekt på den nye forsvarsdoktrinens rolle i internasjonal politikk. Bakteppet er en verden med skiftende maktforhold og sikkerhetsrisikoer, der Indonesias geografiske beliggenhet gir landet en sentral strategisk rolle.
– Ambassadør Girsang, i lys av Indonesia Emas 2045, Asta Cita, RPJMN 2025–2029 og utenriksdepartementets nye strategiske tilnærming: Hvilke prinsipper ligger til grunn for strategien som skal gjøre Indonesia til en global makt med egen strategisk autonomi, fra dagens posisjon som regional mellommakt? Hva er målene for dette ambisiøse programmet, og hvilke kapasiteter og virkemidler har dere til rådighet for å nå dem?
– Dette er et grunnleggende spørsmål som går utover Indonesias nåværende geopolitiske tilnærming. Det handler om omformingen og utviklingen landet vårt tar sikte på å fullføre innen 2045. Indonesias fremvoksende overordnede strategi er å utvikle landet fra en regional mellommakt til en stat med global innflytelse og strategisk autonomi. Det skal skje gjennom en kombinasjon av økonomisk omstilling, teknologiske fremskritt, sjømakt, aktivt diplomati og motstandsdyktige nasjonale kapasiteter. Samtidig skal vi unngå å bli avhengige av én enkelt stormakt.
«Indonesias fremvoksende overordnede strategi er å utvikle landet fra en regional mellommakt til en stat med global innflytelse og strategisk autonomi.»
– I denne sammenhengen ønsker vi å nå følgende strategiske mål:
Økonomisk omstilling
– Indonesia Emas 2045 skal bygge det økonomiske fundamentet for landets fremtidige nasjonale makt. Målene for 2045 omfatter en bruttonasjonalinntekt (BNI) per innbygger på 30 300 amerikanske dollar og en industriandel på 28 prosent av BNP. Vi skal nå disse målene gjennom høyere produktivitet, utvikling av næringer med større verdiskaping og økt satsing på teknologi og innovasjon.
Les også: Indonesias nye president: Generalen med en mørk fortid og autoritære trekk 🔒
Strategisk autonomi
– Indonesias strategiske autonomi er i tråd med landets grunnlovsfestede forpliktelse til å føre en uavhengig og aktiv utenrikspolitikk. Vi tar sikte på å styrke suvereniteten, inngå partnerskap med flere aktører og utvide vår regionale og globale innflytelse. Samtidig vil vi utvikle de økonomiske, teknologiske, diplomatiske og forsvarsmessige kapasitetene som er nødvendige for å bevare handlefriheten. Denne tilnærmingen gjenspeiles i utenriksdepartementets strategiske plan for 2025–2029. Planen prioriterer diplomati for å verne suvereniteten, økonomisk diplomati og styrket regional og global innflytelse. De overordnede nasjonale utviklingsplanene understøtter dette målet ytterligere. RPJMN 2025–2029 fremhever mat-, energi- og vannsikkerhet, industrialisering og teknologisk utvikling som grunnleggende forutsetninger for nasjonal uavhengighet. RPJPN 2025–2045 fastsetter på sin side målbare ambisjoner: en BNI per innbygger på 30 300 amerikanske dollar, en industriandel på 28 prosent av BNP og en plassering blant de 15 fremste landene på Global Power Index innen 2045. Høy nasjonal motstandsdyktighet er derfor en avgjørende forutsetning for Indonesias strategiske autonomi, særlig når det gjelder mat- og energisikkerhet og humankapital. Dagens prioriteringer omfatter å styrke den innenlandske matproduksjonen og energisikkerheten, utvikle fornybar energi og fremme industriell videreforedling. Vi vil også bedre ernæringen og styrke humankapitalen gjennom programmer som initiativet for utdeling av gratis næringsrike måltider. Regjeringens utviklingsplan for 2026 setter uttrykkelig «mat- og energisuverenitet og en produktiv og inkluderende økonomi» i sentrum. Tiltakene skal bedre velferden innenlands, men også redusere strategiske sårbarheter og styrke den økonomiske motstandsdyktigheten. Samtidig skal de bygge produksjonskapasiteten som trengs for å understøtte Indonesias langsiktige velstand og internasjonale rolle.
Global innflytelse
– Vi ønsker å styrke vårt regionale lederskap gjennom ASEAN. Vår diplomatiske tyngde, evne til å samle internasjonale aktører og tradisjon for mekling skal bidra til en stabil og inkluderende orden i Indo-Stillehavsregionen. Utover den regionale rollen er landet vårt en aktiv global aktør. Vi deltar i G20, i BRICS-møter og som en integrert del av FN-systemet. Vi bidrar også til fredsbevarende operasjoner og sør–sør-samarbeid. Samtidig fremmer vi våre standpunkter i spørsmål av global interesse. Dette omfatter Palestina-spørsmålet, et inkluderende globalt handelssystem, bærekraftig utvikling, mat- og energisikkerhet og utviklingslandenes interesser. Gjennom dette engasjementet ønsker vi å bidra konstruktivt til en mer rettferdig og inkluderende internasjonal orden.
Les også: BRICS: mellom stormaktsambisjoner og interne motsetninger 🔒
– Konkurransen mellom USA og Folkerepublikken Kina omfatter teknologi, handel, infrastruktur, finans, forsyningskjeder, halvledere, verdensrommet, det digitale rommet, kunstig intelligens, maritim sikkerhet og militærmakt. Hvordan kan bebas aktif-politikken nyfortolkes som en form for «væpnet strategisk autonomi», der diplomatisk uavhengighet understøttes av selvstendige militære, industrielle og teknologiske kapasiteter?
– Vi ville vært forsiktige med å bruke uttrykket «væpnet strategisk autonomi», men den underliggende logikken er holdbar: Diplomatisk uavhengighet er bare troverdig når den bygger på reelle nasjonale forsvarskapasiteter. Bebas aktif har aldri vært en form for passiv nøytralitet. Prinsippet uttrykker statens diplomatiske linje om å stå utenfor blokker og ta stilling på grunnlag av nasjonale interesser og folkeretten. Vi slår uttrykkelig fast at bebas aktif ikke betyr nøytralitet. Utenriksdepartementets strategiske plan for 2025–2029 understreker at dette prinsippet, som er nedfelt i grunnloven av 1945, fortsatt er relevant i den nye globale tidsalderen. Diplomatiet utgjør den første forsvarslinjen. Det uttrykker en aktiv defensiv holdning som verken er aggressiv eller ekspansjonistisk, men som er fast innrettet mot å beskytte nasjonale interesser. En uavhengig og aktiv utenrikspolitikk gjør dermed diplomatiet til en nasjonal forsvarslinje. Det militære og ikke-militære forsvaret understøtter diplomatiet og trer inn i neste fase dersom diplomatiet mislykkes.
– Nasjonale kapasiteter understøtter statens diplomati, som alltid kommer først. Det som endrer seg i dag, er arenaene der konkurransen foregår, ikke selve prinsippet. Vår forsvarspolitikk anerkjenner at stridsrommet nå strekker seg utover land, sjø og luft og også omfatter verdensrommet og det digitale rommet. Uavhengighet i en slik situasjon krever strategisk autonomi forankret i nasjonal motstandsdyktighet. Det innebærer et troverdig forsvar, en selvforsynt forsvarsindustri, økonomisk og teknologisk motstandsdyktighet og et bredt nettverk av partnere. I planleggingen skiller vi mellom selvforsyning og kompetanse. Indonesia trenger ikke nødvendigvis å produsere alle typer utstyr, men må beherske de kritiske ferdighetene som hindrer én enkelt partner i å begrense landets handlefrihet. Kapasitetene er selvsagt fortsatt solid forankret i regelverket. Indonesia har konsekvent advart mot rustningskappløp i regionen og støtter traktaten om vennskap og samarbeid (TAC), den kjernevåpenfrie sonen i Sørøst-Asia (SEANWFZ) og FNs havrettskonvensjon av 1982 (UNCLOS). Utenriksdepartementets strategiske plan forplikter oss til å styrke SEANWFZ og arbeide for universell tilslutning til traktaten om vennskap og samarbeid. Kapasiteter og tilbakeholdenhet er dermed to sider av den samme bebas aktif-politikken.
Les også: Hvordan Kinas maritime milits gjør fiskebåter til maktmidler 🔒
«Uavhengighet i en slik situasjon krever strategisk autonomi forankret i nasjonal motstandsdyktighet.»
– Indonesia Emas 2045 setter hundreårsjubileet for uavhengigheten som sluttpunkt for en langsiktig nasjonal omstilling. Hvordan henger økonomisk utvikling, industrialisering, nasjonal sikkerhet, teknologisk autonomi, militærmakt og diplomatisk innflytelse sammen i deres strategiske tenkning? Har den nasjonale planleggingen en definert terskel for når økonomisk avhengighet av en utenlandsk partner blir en sårbarhet for nasjonal sikkerhet?
– Økonomisk vekst skaper ressursene som trengs for å investere i mennesker, teknologi og forsvar. Industrialisering og videreforedling gjør det mulig for Indonesia å bevege seg oppover i verdikjeden. Slik bygger vi det industrielle og teknologiske grunnlaget som både forsvarskapasiteten og de digitale kapasitetene er avhengige av. Teknologisk autonomi reduserer sårbarheten overfor embargoer og ulike former for tvang. Militær kapasitet beskytter suvereniteten, havområdene og sjørutene som økonomien vår er avhengig av. Diplomatisk innflytelse sikrer på sin side tilgang til markeder, investeringer og teknologiske partnerskap. Den bidrar også til mer rettferdige internasjonale regler, inkludert det politiske handlingsrommet utviklingsland trenger for å industrialisere seg innenfor rammene av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Gjennom samspillet mellom hensynet til velstand og hensynet til nasjonalt forsvar omsettes nasjonale ressurser til nasjonale maktfaktorer.
– Så vidt vi kjenner til, fastsetter den nasjonale planleggingen ingen enkelt, offentlig tallfestet terskel for når økonomisk avhengighet av en partner blir en sikkerhetsmessig sårbarhet. Tilnærmingen er kvalitativ og sektorbasert. Vi anser avhengighet som en sårbarhet når den er konsentrert i strategiske sektorer og kan brukes som et pressmiddel.
– Forsvarsdepartementet definerer mat, vann og energi som strategiske ressurser der knapphet kan utløse konflikter. Departementet forventer også økende gjensidig avhengighet mellom stater når det gjelder matforsyning. De politiske svarene er diversifisering og motstandsdyktighet.
– Utenriksdepartementets strategiske plan retter vårt økonomiske diplomati mot å utvide markedsadgangen hos utradisjonelle partnere. Slik vil vi forberede oss på svingninger i handelen med eksisterende partnere, særlig de viktigste landene. Større markedsspredning skal også gjøre oss bedre rustet til å møte ensidige handelstiltak. Avtaler som IEU-CEPA, den omfattende økonomiske partnerskapsavtalen mellom Indonesia og EU, svarer på det samme behovet. Når det gjelder mat, energi og vann, knytter RPJMN 2025–2029 styrkingen av det nasjonale forsvars- og sikkerhetssystemet til nasjonal autonomi gjennom selvforsyning.
Les også: ASEANs balansekunst mellom Kina og Vesten
– Den nye indonesiske strategiske doktrinen ser ut til å omfatte både tradisjonelle militære trusler og økonomiske, energimessige, teknologiske, klimatiske, digitale og informasjonsmessige sårbarheter. Det innebærer en overgang fra «nasjonalt forsvar» til en bredere forståelse av «helhetlig nasjonal sikkerhet». Hvilken institusjon bør ha ansvaret for å samordne disse dimensjonene?
– Forsvarsdepartementet deler truslene inn i militære, ikke-militære og hybride trusler. Totalforsvaret, pertahanan semesta, defineres som samspillet mellom militært og ikke-militært forsvar. Også forsvarspolitikken for 2020–2024 identifiserte digitale trusler, epidemier og virkningene av den fjerde industrielle revolusjonen som konkrete trusler. Utenriksdepartementet har på sin side plassert «diplomati for nasjonal motstandsdyktighet» øverst blant sine strategiske mål for 2025–2029. Det nye er hvor bredt og raskt disse sårbarhetene kommer til uttrykk. Samordningsansvaret ligger hos presidenten, med støtte fra det nasjonale forsvarsrådet. Rådet ble opprettet gjennom presidentforordning nr. 202/2024. Det er et organ under presidentembetet som står utenfor den ordinære forvaltningsstrukturen, og som utformer en integrert nasjonal forsvarspolitikk med føringer for departementer, etater og samfunnet. Rådet vurderer dessuten risiko knyttet til forsvarspolitikken og utarbeider løsninger innen geostrategi, geopolitikk og geoøkonomi. Det støttes av tre underavdelinger som arbeider med henholdsvis forsvars- og sikkerhetsspørsmål, ideologiske, politiske og sosiokulturelle spørsmål og økonomiske spørsmål. Gjennomføringen er fortsatt hele regjeringens ansvar. Den overordnede forsvarspolitikken gir føringer ikke bare for forsvarsministeren, men også for øvrige ministre, etatsledere og regionale guvernører, hver innenfor sitt ansvarsområde. Ved ikke-militære trusler har de ansvarlige departementene og etatene hovedrollen. Forsvarsdepartementet og Indonesias nasjonale væpnede styrker (TNI) yter støtte i samsvar med loven.
– Hvilket scenario vurderer dere som mest risikofylt i perioden 2030–2045: en konflikt mellom USA og Folkerepublikken Kina i området rundt Taiwan, et militært sammenstøt i Sør-Kinahavet, en krise i Malakkastredet, et cyberangrep mot kritisk nasjonal infrastruktur, et brudd i globale forsyningskjeder, en energikrise eller en samtidig kombinasjon av disse faktorene?
– Det ville ikke være hensiktsmessig for oss å rangere disse scenarioene offentlig etter risiko. Vi mener likevel at den største risikoen ligger i kombinasjonen av dem, snarere enn i én enkelt hendelse. Enhver opptrapping av en konflikt kan etter vårt syn undergrave den regionale stabiliteten, trekke inn stormaktene og påvirke Indonesias økonomiske, politiske og sikkerhetsmessige interesser. Vi er ikke direkte part i de nevnte tvistene, men er verdens største arkipelstat og ligger langs de viktigste sjørutene mellom Indiahavet og Stillehavet. Vi ville derfor bli direkte berørt dersom disse tvistene utviklet seg til strukturelle og irreversible kriser. Forebygging er dermed vår første forsvarslinje. Det betyr å styrke de ASEAN-ledede mekanismene og ASEANs perspektiv på Indo-Stillehavsregionen (AOIP). Det innebærer også å legge til rette for fredelig løsning av tvister i Sør-Kinahavet på grunnlag av folkeretten og å støtte havrettskonvensjonen av 1982. I tillegg må vi styrke den innenlandske motstandsdyktigheten innen matforsyning, energi og digital infrastruktur, slik at ytre sjokk ikke utvikler seg til nasjonale kriser.
Les også: Havet som geopolitisk slagmark – jus, makt og realiteter 🔒
«Vi mener likevel at den største risikoen ligger i kombinasjonen av dem, snarere enn i én enkelt hendelse.»
– Moderniseringen av TNI omfatter Rafale-kampfly, A400M-transportfly, avanserte radarsystemer, PPA-fregatter, ubåter i Scorpène-klassen, missilsystemer, droner og andre plattformer. Bør dette forstås som en overgang til en ny tenkning om de væpnede styrkene? Hvilke grunnpilarer bygger den i så fall på?
– Den pågående moderniseringen av TNI kan generelt forstås som del av en bredere overgang til mer moderne, integrerte og reaksjonsdyktige væpnede styrker. Anskaffelsen av avanserte plattformer som kampfly, transportfly, systemer for luft- og sjøovervåking, ubåter, fregatter, missilsystemer og ubemannede systemer handler ikke bare om å øke mengden militært utstyr. Et viktigere mål er å forbedre TNIs evne til å gjennomføre fellesoperasjoner, øke situasjonsforståelsen, styrke avskrekkingen og reagere mer effektivt på et bredt spekter av mulige hendelser. På strategisk nivå tar Indonesia sikte på å utvikle et troverdig forsvar som kombinerer avskrekking, overvåking, mobilitet, motstandsdyktighet og reaksjonsevne i hele øyriket. Oppmerksomheten rettes derfor i økende grad mot samspillet mellom plattformer, informasjon, personell og kommando- og kontrollsystemer, fremfor mot enkeltstående våpensystemer. Moderniseringen bør ses som en gradvis og langsiktig prosess. Målet er en styrke med større kapasitet, bedre samvirkeevne og større tilpasningsdyktighet, tilpasset Indonesias strategiske omgivelser.
– Det indonesiske øyriket har en usedvanlig stor geografisk dybde, med en rekke maritime flaskehalser og tre sentrale strategiske sjøruter: Malakkastredet, Sundastredet og Lombokstredet. Hvilket operativt konsept bør TNI bruke for å integrere hæren, marinen og luftforsvaret i forsvaret av et så stort og geografisk spredt territorium?
– Indonesias geografiske særtrekk gjør at TNI trenger et helhetlig forsvarskonsept, fremfor å basere seg utelukkende på én tilnærming. Generelt kan distribuert forsvar, lagdelt forsvar og evne til områdenektelse utfylle hverandre innenfor et samordnet nasjonalt forsvar. Hæren, marinen og luftforsvaret må i økende grad operere som en integrert fellesstyrke. Dette krever effektive systemer for kommando og kontroll, etterretning, overvåking og rekognosering, samt god mobilitet og logistikk. Indonesias geografiske spredning gjør fleksibilitet og rask reaksjonsevne særlig viktig. Også sjø- og luftdomenet er avgjørende, ettersom landets strategiske omgivelser er tett knyttet til sjørutene, luftrommet og de maritime innfartsårene til territoriet. Målet er derfor ikke bare å forsvare enkeltsteder. Vi må etablere et motstandsdyktig og sammenkoblet forsvarsnettverk som kan følge utviklingen, opprettholde handlefriheten og beskytte landets territorium og strategiske interesser. Nettverket må også kunne reagere forholdsmessig på ulike typer situasjoner.
Les også: Billige angrep, dyrt forsvar: krigens skjeve regnestykke 🔒
– Sishankamrata, altså folkets samlede forsvars- og sikkerhetssystem, har tradisjonelt gitt mobilisering av hele samfunnet en grunnleggende rolle. Moderne krigføring ser imidlertid ut til å kreve høyt spesialisert kompetanse, med presisjonsangrep, satellittbasert etterretning, overvåking og rekognosering, droner, kunstig intelligens, cyberkrigføring, elektronisk krigføring og autonome systemer. Hvordan kan Indonesia forene nasjonal motstandsdyktighet og bred samfunnsmobilisering med kravene til teknologisk overlegenhet og profesjonalisering?
– Indonesia trenger ikke nødvendigvis å velge mellom det tradisjonelle Sishankamrata-konseptet og kravene i moderne, teknologisk avansert krigføring. De to tilnærmingene kan utfylle hverandre. Grunnprinsippet i Sishankamrata er fortsatt relevant, fordi nasjonalt forsvar krever motstandsdyktighet i statsapparatet, samfunnet, infrastrukturen og økonomien. Måten konseptet gjennomføres på, må imidlertid utvikle seg i takt med at krigens karakter endres. Moderne konflikter krever i økende grad høyt spesialisert kompetanse innen cyberoperasjoner, rombasert informasjon, kunstig intelligens, ubemannede systemer, elektronisk krigføring og avansert etterretning og overvåking. Indonesia må derfor utvikle en profesjonell kjerne i de væpnede styrkene med høy teknologisk kapasitet. Denne kjernen må støttes av et bredere nasjonalt forsvarsøkosystem som omfatter offentlige institusjoner, industrien, akademia, teknologisektoren og samfunnet. Sishankamrata bør dermed ikke lenger forstås bare som et konsept for massemobilisering av samfunnet. Det må også være et virkemiddel for nasjonal motstandsdyktighet, der militære kapasiteter, menneskelige ressurser, teknologi, industri, infrastruktur og samfunnets beredskap ses i sammenheng. Denne tilnærmingen gjør det mulig å bevare den grunnleggende filosofien om et nasjonalt totalforsvar, samtidig som den tilpasses den stadig mer komplekse og teknologisk avanserte karakteren ved dagens konflikter.
«Denne kjernen må støttes av et bredere nasjonalt forsvarsøkosystem som omfatter offentlige institusjoner, industrien, akademia, teknologisektoren og samfunnet.»
– Major Defense Cooperation Partnership mellom Indonesia og USA fra 2026 omfatter modernisering, opplæring, øvelser, asymmetriske kapasiteter, maritimt samarbeid og samarbeid under vann, samt autonome systemer. Er avtalen først og fremst en kvantitativ utvidelse av det bilaterale samarbeidet, eller innebærer den et reelt kvalitativt sprang i det strategiske forholdet til Washington?
– Major Defense Cooperation Partnership fra 2026 kan betraktes både som en videreføring av eksisterende samarbeid og som en kvalitativ utvikling av forholdet mellom de to landene. Avtalen omfatter modernisering, utdanning og opplæring, øvelser, maritimt samarbeid og samarbeid under vann, asymmetriske kapasiteter og autonome systemer. Bredden viser at forsvarssamarbeidet blir stadig mer sammensatt og omfattende. Fra indonesisk side ligger verdien av partnerskapet ikke bare i anskaffelse av utstyr eller flere aktiviteter mellom de to statenes væpnede styrker. Det gir også muligheter til å styrke samvirkeevnen, den faglige utviklingen, den institusjonelle kapasiteten, den teknologiske kunnskapen og den operative erfaringen. Samarbeid på fremvoksende områder, som autonome systemer og avansert teknologi, er særlig relevant når krigens karakter er i stadig utvikling. Strategisk sett holder Indonesia fast ved sin uavhengige og aktive utenrikspolitikk. Forsvarssamarbeidet med USA må derfor forstås som del av vår bredere innsats for å styrke den nasjonale forsvarskapasiteten og våre internasjonale partnerskap. Samtidig skal vi bevare strategisk fleksibilitet og konstruktive forbindelser med andre partnere.
Les også: Sørøst-Asias militæropprustning hviler på utenlandsk teknologi 🔒
– Malakkastredet er både kyststatenes ansvar og en av verdens viktigste økonomiske flaskehalser. Hvilken rolle mener dere USA bør ha i arbeidet med å ivareta sikkerheten der, særlig ved en mulig opptrapping?
– Sikkerheten i stredet er først og fremst kyststatenes ansvar. Indonesia, Malaysia og Singapore utøver suverenitet og jurisdiksjon over farvannene i Malakka- og Singaporestredet i samsvar med havrettskonvensjonen av 1982. Konvensjonen sikrer også internasjonal skipsfart rett til transittpassasje. Samarbeidet mellom kyststatene har en lang historie. Det spenner fra trepartsavtalen fra 1977 om navigasjonssikkerhet til samordnede patruljer, som dem som gjennomføres innenfor Malacca Straits Patrol. Indonesias forsvarspolitikk prioriterer også trepartssamarbeid om sikkerhet for å opprettholde regional stabilitet og sikkerhet. Som en viktig bruker av stredet og som partner bør USA under normale forhold støtte kyststatenes kapasiteter. Det kan skje gjennom opplæring, maritim situasjonsforståelse, informasjonsdeling, utstyr og bidrag til eksisterende samarbeidsmekanismer. Styrking av kapasiteten innen maritim sikkerhet har lenge vært en del av forsvarssamarbeidet mellom Indonesia og USA. Dette er et område der det nye partnerskapet kan tilføre merverdi. Ved en opptrapping bør prioriteten være å hindre at stredet blir en arena for stormaktskonkurranse. Enhver ekstern makts rolle bør være preget av tilbakeholdenhet, tett samråd med kyststatene og respekt for deres beslutninger. Eksterne makter bør også støtte nedtrapping gjennom diplomati og regionale mekanismer. Indonesia ville ikke akseptere ordninger som undergraver landets suverenitet eller dets uavhengige og aktive utenrikspolitikk. Å holde stredet trygt, åpent og nøytralt er i alles interesse, også USAs.
Les også: Sørøst-Asia: Småstatenes kamp for å bestemme selv 🔒
– Pancasila presenteres vanligvis som det ideologiske og konstitusjonelle grunnlaget for den indonesiske staten. Kan prinsippene også forstås som en egen indonesisk strategisk kultur som former landets syn på suverenitet?
– Det mener vi absolutt. Strategisk kultur defineres vanligvis som et sett av felles og varige forestillinger om truslenes natur, maktbrukens rolle og hvordan en stat bør opptre i verden. Pancasilas fem prinsipper danner grunnlaget for Indonesias fremgang som nasjon og vil fortsette å gjøre det frem mot den gylne perioden i 2045. Prinsippene former landets kultur og velferd. Som allerede nevnt bidrar de også til å definere hvordan Indonesia oppfatter sin plass i verden. Troen på én høyeste Gud, en rettferdig og sivilisert menneskehet, Indonesias enhet, et drøftende demokrati basert på konsensus og sosial rettferdighet for alle indonesiere utgjør til sammen et felles verdisystem. Dette systemet gir retning for hvordan Indonesia definerer sine interesser og velger virkemidlene for å ivareta dem. Som strategisk kultur gir Pancasila opphav til en særegen forståelse av suverenitet. Suverenitet forstås ikke bare som territoriell kontroll eller ikke-innblanding, men også som et forent folks handleevne. Det tredje prinsippet, Persatuan Indonesia, altså Indonesias enhet, er trolig det som mest direkte påvirker indonesisk strategisk tenkning. En stat som strekker seg over mer enn 17 000 øyer, med hundrevis av etniske grupper og språk, kan ikke ta sitt eget samhold for gitt.
– For indonesiere begynner suvereniteten innenfra: En stat er bare suveren dersom folket forblir samlet i ett politisk fellesskap. Evnen til selv å bestemme sin utviklingsvei er også en vesentlig del av denne forståelsen. Det skjer gjennom musyawarah, drøfting og samråd, og gotong royong, gjensidig samarbeid. Dette gjenspeiles i den uavhengige og aktive utenrikspolitikken, bebas aktif, som avviser tilslutning til enhver blokk, samtidig som landet forblir engasjert i globale spørsmål. Det kommer også til uttrykk i vektleggingen av enhet og nasjonal motstandsdyktighet som grunnlag for sikkerhet. Det samme gjelder prinsippet om at den internasjonale ordenen bør bygge på rettferdighet og menneskelighet, slik det fastslås i fortalen til grunnloven av 1945. Pancasila er ikke bare en statsideologi som skal fremsies. Det er et verdigrunnlag som etterleves og preger hvordan Indonesia balanserer autonomi, samarbeid og utvikling. Slik sikrer det kontinuitet i landets strategiske valg gjennom skiftende regjeringer og endrede internasjonale omstendigheter. Prinsippene må derfor følges opp med konkrete strategiske handlinger, blant annet gjennom lovgivning og en robust politikk som er egnet til å nå de fastsatte målene.
Økende spenninger mellom Manila og Beijing i Sør-Kinahavet i 2026
