Staters bruk av sport som politisk virkemiddel blir stadig mer inngripende. De internasjonale idrettsmyndighetene forsøker å motvirke eller begrense denne utviklingen ved å innta en apolitisk og universell posisjon.

Sport er på én gang en uttrykksform, en livsstil, en atferdsmodell, et kommunikasjonsmiddel, en ideologi, en folkelig lidenskap, kultur, teknologi og vitenskapelig forskning. Den kan fungere som ventil for spenninger, men også mobilisere og forsterke massenes aggressivitet.

Moderne sport kjennetegnes først og fremst av sitt konkurranseelement, der seier blir det overordnede målet. Etter hvert har den utviklet seg til en profesjonalisert sektor med egen politisk, økonomisk, administrativ og medisinsk-faglig organisering.

Sport representerer også en form for diplomati. Den har vært brukt i internasjonale relasjoner siden begynnelsen av det 20. århundre, og spiller i dag en viktig rolle i global samfunnsøkonomisk utvikling.

En politisk tilnærming til sport er derfor uunngåelig og reflekterer definisjonen av «geopolitikk» formulert av Yves Lacoste: «Studiet av maktrivaliseringer og maktforhold som er gjenstand for motstridende forestillinger, og som utspiller seg på territorier og blant befolkningene som lever der.»

Lacostes forståelse av geopolitikk er en analysemetode som tar hensyn til romlige representasjoner, historie og geografi for å forklare konflikter. Den går utover tradisjonell politisk geografi og understreker forestillingenes og det kollektive imaginasjonsrommets betydning i konflikter. Sport er nettopp en atletisk konfrontasjon – en symbolsk konflikt – som kan manipuleres av ulike aktører.

Sport er et samfunnsfenomen der unge generasjoner ofte står i sentrum, men som også utnyttes av aktører som utvikler strategier for å kontrollere det eller høste økonomiske og politiske gevinster.

Sport som et kraftfullt verktøy for politisk kommunikasjon

Sport ble et redskap for politisk kommunikasjon tidlig på 1900-tallet, da stater innså hvilke fordeler som lå i den. Den ble brukt til å formidle nasjonal identitet, oppnå internasjonal anerkjennelse og til aggressiv politisk utnyttelse av utøveres prestasjoner.

Med fjernsynets gjennombrudd ble det raskt etablert en kobling i den kollektive bevisstheten mellom sportslige seire og nasjonal styrke. Ulike aktører begynte å bruke sport og de olympiske leker som arena for strategisk kommunikasjon: afroamerikanere under lekene i Mexico, tibetanere under lekene i Beijing, og – i en voldelig form – terrorbevegelser gjennom angrepet på Israels lag under lekene i München. Senere har også ikke-statlige organisasjoner brukt lekene som pressmiddel, blant annet Greenpeace i miljøspørsmål og Reportere uten grenser under lekene i Beijing.

Les også: Identitet, en avgjørende pådriver i geopolitikken 🔒

Sport, de olympiske leker og verdensmesterskapene i fotball har blitt så kraftfulle kommunikasjonsplattformer at de tiltrekker seg et bredt spekter av aktører. Disse bruker arrangementene som talerstol for å fremme egne budskap og interesser – ofte langt fra sportens kjerneverdier.

De økonomiske og politiske interessene som omfavner sporten

Med fjernsynets globale utbredelse økte de finansielle investeringene i sport kraftig, til det punktet at kapitalinteressene i stor grad begynte å definere idrettspolitikken. Penger fra ulike aktører – ofte med tilknytning til autoritære regimer – har bidratt til en omfattende etisk forskyvning i idrettssystemet og skjøvet mange amatøridretter og tradisjonelle idrettsverdier i bakgrunnen.

Sport, som tidligere var tett knyttet til kroppsøving og ble sett som et pedagogisk og til tider ideologisk verktøy – med eugeniske, estetiske, moralske og til og med rasemessige formål – ble oversvømt av kapital. Dette muliggjorde global vekst for enkelte idretter og gjorde dem til massefenomener på verdensbasis. Samtidig ble de tvunget til å endre format, regler, program og sendetider for å bli mer «TV-vennlige», fremme global distribusjon og fungere som redskap for markedsutvidelse for store multinasjonale selskaper.

Sport som statlig instrument i internasjonale relasjoner

Internasjonale relasjoner bygger blant annet på gjensidig anerkjennelse mellom stater – uten den ville de ikke eksistere – men også på maktbegrepet. Sport er en arena der begge disse dimensjonene kommer tydelig til uttrykk. En konkurranse mellom to landslag innebærer automatisk gjensidig anerkjennelse mellom statene.

Sport handler om å opprettholde kontakt, anerkjenne motstanderen og – gjennom nasjonale lag – overskride grenser og politiske konflikter. I internasjonal sammenheng uttrykker en kamp graden av aksept og anerkjennelse mellom to politiske regimer, og fungerer dermed som et barometer for politisk spenning. Man kan skille mellom tre grunnposisjoner: avvisning av møte, «første skritt» mot dialog, og fravær av symbolsk betydning når relasjonene er stabile og konsoliderte. Avvisning skjer når den andre parten oppfattes som selve inkarnasjonen av det onde.

Dette forekommer særlig i perioder med sterk ideologisk eller militær konflikt. Slik nektet Sovjetunionen i utgangspunktet å delta i de olympiske leker, fordi man forkastet det borgerlige idrettsidealet i vestlige demokratier. I stedet organiserte man en rivaliserende konkurranse blant landene i østblokken: Spartakiadene.

Den sovjetiske linjen endret seg gradvis i takt med utviklingen i utenrikspolitikken. På 1930-tallet forsto man sportens potensial og begynte å bruke den til å demonstrere makt, spre propaganda og infiltrere etterretningsagenter i Europa. Den 7. mai 1951 anerkjente Den internasjonale olympiske komité den nyopprettede sovjetiske olympiske komité under sin sesjon i Wien, og inviterte Sovjetunionen til å delta i sommerlekene i 1952 i Helsinki.

Dermed startet den kalde krigen på løpebaner, i hoppgroper, bokseringer, turnhaller og på fotballbaner. Utøverne bar den ikoniske trøyen merket CCCP – forkortelsen for Союз Советских Социалистических Республик (Sojuz Sovetskich Sotsialistitsjeskich Respublik), Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker.

Med Sovjetunionens inntreden ble OL-historien mer konfliktfylt, preget av boikotter og utestengelser: afrikanske land i 1976, USA og deres allierte i 1980, Sovjetunionen og dets satellittstater i 1984, Russland under lekene i Tokyo 2021 som følge av statlig organisert doping, samt Russland og Belarus under de siste olympiske leker i Paris på grunn av angrepskrigen mot Ukraina.

Den internasjonale olympiske komité: en global stormakt i «sportens geopolitikk»

Grunnlagt i 1894 er Den internasjonale olympiske komité (IOC) en internasjonal, ikke-statlig organisasjon uten profittformål og med ubegrenset varighet. Den er organisert som en forening med status som juridisk person, og er anerkjent av det sveitsiske forbundsrådet i henhold til en avtale inngått 1. november 2000. Gjennom sin historie har IOC hatt kontroll over den internasjonale idrettsbevegelsen og har i betydelig grad bidratt til dens utvikling. Idretten har i realiteten blitt et verktøy for samfunnsutvikling takket være IOC – i tråd med Pierre de Coubertins visjon – både når det gjelder organisering og, ikke minst, strategisk innflytelse.

Som grunnlegger av De olympiske leker har IOC erklært seg som «øverste myndighet for den olympiske bevegelsen» og besitter all beslutningsmyndighet. Komiteen utøver full kontroll ved å avgjøre godkjenning (anerkjennelse) eller eksklusjon (regler 3.1 til 6 i Den olympiske charter) av bevegelsens to øvrige søyler: de nasjonale olympiske komiteene (National Olympic Committees – NOC) og de internasjonale idrettsforbundene (International Federations – IF). IOCs makt i idrettens verden er eksklusiv og gjennomgripende, ettersom den bestemmer hvem som får delta i De olympiske leker – et arrangement som er dens eksklusive eiendom, og som siden 1980-årene har generert enorme kapitalstrømmer.

Den finansielle styrken har vokst kraftig gjennom TV-rettigheter og sponsing fra multinasjonale selskaper. Dette har gjort det mulig å finansiere IF-er og NOC-er gjennom betydelige overføringer av inntekter. IOC velger også vertsby gjennom avstemning og fastsetter lekene kalender. Arena, deltakelse i den olympiske feiringen, TV-rettigheter og sponsoravtaler styres fullt og helt av IOC. Som den siste søylen i det olympiske systemet fungerer NOC-ene som IOCs representanter i hvert enkelt land – ikke omvendt – og sikrer dermed komiteens globale kontroll. De har ansvar for å utvikle den olympiske bevegelsen og spre dens idealer. Blant institusjonene som understøtter IOCs mål, spiller Idrettens voldgiftsrett (TAS/CAS) og Verdens antidopingbyrå (WADA) en sentral rolle.

Deres fremvekst må ses i sammenheng med den økonomiske transformasjonen av den globale idrettssektoren

Den internasjonale olympiske komité fremstår som en supermakt i internasjonale relasjoner. Dens makt bygger på autoriteten til å anerkjenne og inkludere land i den olympiske idrettsverdenen, på samme måte som De forente nasjoner (FN). Deltakelse i den olympiske seremonien fungerer som et bevis på internasjonal anerkjennelse – noe mange nye stater og autoritære regimer har et sterkt behov for. Denne anerkjennelsen har skapt en «sportslig geografi» som avviker fra den tradisjonelle politiske statsgeografien – og tidvis står i motsetning til den, slik tilfellet var ved anerkjennelsen av staten Palestina. Samtidig søker IOC å være den eneste internasjonale aktøren med global styringsmyndighet over idretten, for å styrke sin posisjon og eliminere potensielle rivaler som kan utfordre dens hegemoni.

Les også: Geopolitikken bak luksusindustrien

Andre sentrale aktører i idretten er statene, som bruker eller manipulerer idretten for å formidle budskap til egen befolkning; finansielle støttespillere som oppnår betydelige økonomiske gevinster; og, i nyere tid, ikke-statlige organisasjoner som Greenpeace og Amnesty International, som benytter store idrettsarrangementer som plattformer for å fremme sine budskap.

Den moderne olympiske visjonen kan symbolsk beskrives som en global «hybridkrig». Selv om den ikke åpent fremviser militære ambisjoner, gir den dem som kan lese idrettsstatistikk, en rangering av nasjoner som går utover militær styrke og bruttonasjonalprodukt.

Dette illustrerer hvordan olympismen er integrert i og spiller en strategisk rolle på det geopolitiske sjakkbrettet og i internasjonale relasjoner. Enten det gjelder totalitære regimer eller demokratier, har statene forstått hvordan idretten kan brukes – som et symbol på en kamp mellom utøvere som representerer sine nasjoner. En olympisk seier for en utøver eller et lag blir statens seier. Det er tilstrekkelig å observere de spontane og offisielle feiringene når medaljevinnere vender hjem. Den atletiske konkurransen fremstår dermed som et lett tilgjengelig og relativt rimelig virkemiddel for å styrke staters politikk, økonomi og myk makt.

Statlig bruk av idrett blir stadig mer inngripende, og de internasjonale idrettsmyndighetene forsøker å motvirke eller begrense denne innflytelsen gjennom en erklært apolitisk og universell holdning – hevdet med varierende styrke, avhengig av den politiske ledelsens idrettskultur. Likevel har verken IOC eller de internasjonale idrettsforbundene alltid klart å skjerme idretten fra politisk instrumentalisering. Enkelte land utnevner politikere til topposisjoner i nasjonale idrettsstrukturer, noe som skaper åpenbare interessekonflikter. Som vi stadig oftere har sett under de siste olympiske leker, har enkelte politikere iverksatt tvilsomme tiltak for å utnytte situasjoner og medaljer til egen fordel.

Streisand-effekten i de olympiske leker: hvordan et forbud forsterket Ukrainas budskap

Den symbolske makten til de olympiske leker kom tydelig frem under de olympiske vinterlekene i Milano og Cortina d’Ampezzo i Italia. Det som skulle være en rutinemessig disiplinær avgjørelse fra Den internasjonale olympiske komité utvikler seg i stedet til en global nyhetssak som strekker seg langt utover idrettens rammer.

Inntil for få dager siden var det få utenfor vintersportmiljøet som kjente til skeleton – betegnelsen på den spesielle kjelken, bestående av en enkel ramme med meier, brukt i denne disiplinen. Det er en individuell vintersport der utøverne kjører ned en islagt bane liggende på magen, med hodet først og føttene bak. Enda færre kjente til den ukrainske skeletonutøveren Vladyslav Heraskevych, som nå har blitt internasjonalt kjent etter å ha blitt diskvalifisert for en minnehjelm han ønsket å bruke under De olympiske leker i Milano og Cortina d’Ampezzo. Hjelmen bar en avbildning av ukrainske idrettsutøvere som har blitt drept under Russlands fullskala invasjon av Ukraina.

I en offisiell uttalelse opplyste IOC: «Etter å ha fått en siste mulighet vil den ukrainske skeletonutøveren Vladyslav Heraskevych ikke kunne delta i konkurransen under Vinter-OL i Milano Cortina 2026 i morges.»

Ifølge rapportene møtte IOC-president Kirsty Coventry Heraskevych i et forsøk på å løse konflikten. Den ukrainske utøveren nektet imidlertid å stille til start uten hjelmen med fotografier av venner og lagkamerater fra landslaget. Minnedesignet viser ansiktene til idrettsutøvere som er drept under krigen, blant dem vektløfteren Alina Perehudova, bokseren Pavlo Ischenko, ishockeyspilleren Oleksiy Loginov, skuespilleren og utøveren Ivan Kononenko, stupetreneren og tidligere utøveren Mykyta Kozubenko, skytteren Oleksiy Habarov og danseren Daria Kurdel.

Forbudet har imidlertid fått motsatt effekt: I dag har både navnet til Heraskevych og budskapet fått global spredning på sosiale medier og blitt gjenstand for bred omtale i ledende internasjonale medier.

Forklaringen ligger i et velkjent begrep innen atferdsøkonomi og psykologi kjent som  «Streisand-effekten». Det er et fenomen der forsøk på å undertrykke informasjon i stedet fører til økt oppmerksomhet og videre spredning.

Dersom Heraskevych hadde fått konkurrere med hjelmen uten kontrovers, ville øyeblikket raskt ha gått over. En skeletonkonkurranse varer under ett minutt. TV-kommentatorer kunne ha nevnt symbolikken i forbifarten. Mediedekningen ville trolig vært begrenset til et nisjepublikum av vintersportinteresserte som fulgte den aktuelle øvelsen.

I stedet utløste forbudet flere bølger av oppmerksomhet:

• De første meldingene om hans planer om å bruke minnehjelmen spredte seg raskt i sosiale medier.
• Mediedekningen av IOCs beslutning og de foreslåtte alternativene utløste en global debatt.
• De offentlige reaksjonene fra ukrainske tjenestepersoner og utøvere har forsterket konfrontasjonen med Den internasjonale olympiske komité.
• Den pågående debatten om rollen og etikken til internasjonale institusjoner har blusset opp på nytt.

Det som kunne vært et kort visuelt øyeblikk, utviklet seg dermed til en omfattende global samtale om krig, institusjonell nøytralitet og moralsk ansvar. Enkelte observatører mener derfor Heraskevychs standpunkt representerer en strategisk bruk av konflikt som kommunikasjon.

Ekspert på strategisk kommunikasjon, Yaryna Klyuchkovska, beskrev hendelsen som «en bruk av konflikt som en effektiv kommunikasjonsstrategi». Hun understreket at den forutsigbare reaksjonen fra IOC forsterket budskapet langt utover det en enkelt konkurranse kunne ha oppnådd.

Så i stedet for å bringe minnemarkeringen til taushet, gjorde forbudet den til en global fortelling med høy profil – en klassisk David mot Goliat-historie om en utøver som utfordrer en mektig institusjon.

Krigens kostnader symbolisert gjennom bildene av drepte utøvere

Ifølge Ukrainas utenriksdepartement har Russlands fullskala krig kostet over 650 ukrainske idrettsutøvere og trenere livet. Mer enn 800 idrettsanlegg er ødelagt, deriblant over 20 olympiske, paralympiske og deaflympiske treningssentre – (Deaflympics er de olympiske lekene for hørselshemmede, en internasjonal multisportkonkurranse arrangert med samme frekvens som de olympiske leker), organisert av Den internasjonale komiteen for døveidrett.

«Minnet om de falne og de dokumenterte forbrytelsene begått mot Ukraina og landets idrettsutøvere må verken glemmes eller bringes til taushet,» uttalte utenriksdepartementet i Kyiv.

Les også: Talen om to Frankriker: Ett for fotball, ett for rugby 🔒

De olympiske leker har historisk vært et symbol på fred, helt siden den antikke olympiske våpenhvilen i Hellas. Også i moderne tid har det blitt rettet appeller om våpenhvile. De siste ukene har pave Leo XIV flere ganger oppfordret til stans i kamphandlingene under lekene, men oppfordringene er blitt avvist av Moskva.

Russland har fortsatt krigføringen til tross for oppfordringer om olympisk våpenhvile. I begynnelsen av februar gjennomførte russiske styrker drone- og luftangrep som drepte flere sivile, blant dem barn, i regionene Kharkiv og Donetsk (ifølge Ukrainas utenriksdepartement).

Russiske utøvere vil igjen konkurrere under eget flagg i de kommende paralympiske vinterlekene

Det vil være første gang det russiske flagget heises under de paralympiske leker siden lekene i Sotsji i 2014.

Det vakte allerede betydelig oppsikt og kontrovers at Den internasjonale olympiske komité tillot russiske utøvere å delta i vinter-OL i 2026 under nøytrale betegnelser (OAR, ROC eller tilsvarende), uten russisk flagg, nasjonale symboler eller nasjonalsang. Nå vil den paralympiske troppen – som også inkluderer tidligere soldater som har deltatt i invasjonen av Ukraina – kunne konkurrere under russisk flagg og få nasjonalsangen spilt i internasjonal kringkasting.

Mens ukrainske idrettsutøvere blir drept i forsvaret av sitt land og diskvalifisert når de forsøker å hedre de falne, belønnes russiske utøvere med deltakelse i de olympiske leker. Som tidligere militære har noen av dem trolig blitt såret ved fronten, og de støtter aktivt sitt lands regjering.

1. I Russland er idrett og statsmakt tett sammenvevd. Idretten er statsfinansiert, og olympiske medaljevinnere mottar økonomisk godtgjørelse fra russiske myndigheter.
2. Mange russiske idrettsutøvere er medlemmer av Moskvas væpnede styrker. Selv om de konkurrerte under såkalt «nøytralt» flagg under vinter-OL i Beijing i 2022, vant russiske militære utøvere 14 av 32 medaljer. Det er representanter for de samme militære strukturene som nå bomber ukrainske sivile.
3. Flertallet av russiske utøvere støtter krigen og regimet i sitt land. De opptrer side om side med president Putin ved store arrangementer, holder patriotiske taler og bærer med stolthet symbolet «Z».
4. Russland benytter idrett som et propagandaverktøy. Selv når en russisk utøver vinner en medalje under nøytralt flagg, brukes prestasjonen av den russiske staten i propagandaøyemed og som del av en imperial politisk fortelling.
5. Ukrainske idrettsutøvere må beskyttes. Hundrevis er drept av russiske styrker. Andre hundrevis har mistet lemmer og vil aldri kunne konkurrere igjen. De som har overlevd og fortsatt kan delta, står overfor betydelige strukturelle ulemper, ettersom hundrevis av idrettsanlegg over hele Ukraina er ødelagt av russiske bombardementer.

Sport som hybrid slagmark

I en tid der krig og idrett veves sammen gjennom geopolitikk, medier og teknologi, er synlighet avgjørende. Hjelmen, prydet med bilder av drepte utøvere, har gått fra å være et rent beskyttelsesutstyr til å bli et kraftfullt symbol – umulig å overse etter at kontroversen knyttet seg til dette tilsynelatende ordinære sportsutstyret.

Resultatet er at langt flere nå ikke bare kjenner navnet Heraskevych, men også navnene på – og historien bak – utøverne som fikk sine liv brutalt avbrutt, og hvis ansikter pryder hjelmen hans.

Dersom hensikten med forbudet var å holde krigen utenfor lekene, synes utfallet å ha blitt det motsatte. I tråd med logikken bak Streisand-effekten har forsøk på undertrykkelse ført til økt oppmerksomhet. Og gjennom denne forsterkningen har budskapet – at ukrainske idrettsutøvere blir drept i Russlands krig – nådd et globalt publikum.

Mens den ukrainske utøveren ble diskvalifisert for å ha forsøkt å hedre sine drepte lagkamerater, tillater International Paralympic Committee (IPC) russiske utøvere å vende tilbake til konkurranser med nasjonale flagg på hjelmene, etter at sanksjonene – både for invasjonen av Ukraina og for statsstyrt doping – er blitt opphevet.

Les også: Geopolitikk og krigen om ord 

Russisk idrett har de siste årene vært underlagt omfattende diskvalifikasjoner som følge av et organisert system for statsstøttet doping. Mellom 2015 og 2022 stadfestet Den internasjonale voldgiftsretten for sport (TAS) flere sanksjoner, som innebar utestengelse av Russland fra olympiske leker og verdensmesterskap.

Sanksjonene omfattet forbud mot å arrangere større idrettsarrangementer, forbud mot at russiske embetsmenn og regjeringsrepresentanter kunne sitte i styrer for organer som har undertegnet WADAs regelverk eller delta på olympiske og paralympiske leker og verdensmesterskap. Russiske utøvere som ikke var direkte involvert i etterforskningene, kunne kun delta under nøytral betegnelse (OAR, ROC eller lignende), uten russisk flagg, nasjonale symboler eller nasjonalsang. I tillegg ble Russland ilagt bøter og pålagt å dekke alle kostnader Verdens antidopingbyrå (WADA) hadde hatt siden oppstarten av de nye etterforskningene, blant annet:

• Statsdoping (2015–2019): Flere granskinger (McLaren-rapporten) avdekket systematisk manipulering av dopingtester, særlig under vinter-OL i Sotsji i 2014, med involvering av Moskva-laboratoriet og sikkerhetstjenesten FSB.
• Utestengelse fra WADA og TAS (2019–2022): WADA (Verdens antidopingbyrå) ila i 2019 opprinnelig fire års utestengelse. I desember 2020 reduserte TAS straffen til to år (frem til 16. desember 2022).

Berørte olympiske leker:

• Rio 2016: Delvis suspensjon av forbundet.
• PyeongChang 2018: Utøvere fra Den russiske føderasjonen deltok som «OAR» (Olympic Athletes from Russia).
• Tokyo 2020 og Beijing 2022: Russiske utøvere deltok som «ROC» (Russian Olympic Committee).
• Suspensjon i friidrett: Det russiske friidrettsforbundet (RusAF) ble suspendert av World Athletics i 2015 – en sanksjon som vedvarte i flere år.

Nåværende situasjon (etter 2022): Etter at TAS-utelukkelsen utløp, fortsatte sanksjonene som følge av invasjonen av Ukraina. I 2024 og 2026 er russiske utøvere fortsatt utestengt fra å konkurrere som representanter for sitt land.

De seneste beslutningene fra Den internasjonale olympiske komité (CIO) viser hvordan politisk og økonomisk innblanding har svekket de olympiske prinsippene, organisasjonens autoritet og dens diplomatiske kapasitet. Opphevingen av sanksjonene som holdt Russland utenfor den olympiske arenaen – tiltak som var nødvendige for å hindre at dopede utøvere undergravde lekene og verdensidretten – samt russiske utøveres retur uten at WADA har kunnet gjennomføre foreskrevne dopingkontroller, svekker omdømmet til internasjonal idrett og de olympiske leker, som i stor grad bygger på kampen mot doping.

Gjeninnlemmelsen av russiske utøvere undergraver også Verdens antidopingbyrås (WADA) sentrale rolle i å beskytte utøvernes helse og forsvare den etikken idrettsbevegelsen hevder å stå for.

Gitt den globale synligheten og den geopolitiske betydningen av de olympiske leker – verdens mest kringkastede og fulgte idrettsbegivenhet – åpner disse beslutningene for at stater som søker å undergrave den internasjonale orden, kan bruke idretten som en form for «hybrid krigføring»: et ikke-kinetisk og lavkostnads virkemiddel for å omgå sanksjoner og delegitimere internasjonale institusjoner, organisasjoner og rettsordener.

Sport – geopolitikkens nye frontlinje

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss, abonner eller doner.